Leif Bringslimark

Dette bildet som vi har hengende hjemme i gangen er en gave til Kjell Rune fra kunstneren Leif Bringslimark. Bildet er malt på midten av 1990-tallet, og heter Silverbird. På nettsiden www.konstkvarteret.se kan vi se at Leif er kåret  til Veckans konstnar. Konstkvarteret er Sveriges eldste internettgalleri, og her kan alle kunstnere stille ut sin kunst. Leif er Steinkjer-gutt, slik som Kjell Rune. Leif Bringslimark er en fotograf som blander foto og malingsteknikker for å skape fargerike opplevelser. Heldige oss som har ett bilde malt av han på veggen.

Tarzan er lat

Tarzan, hunden vår, er av rasen Coton de Tuilar, og er en liten hunderase. Hunden er allergivennlig, og har ikke underhår. Den røyter svært lite. Hunden er Madagaskars nasjonalhund, og brukt som jakthund. Hunden har mykt hår, litt som en bomullsball, og har store utrykksfulle øyne og korte ben. De har heller ikke den karakteriske hundelukten selv når de er våte. Vår Tarzan er Auroras beste venn, og skjønner godt når Aurora roper; kom te søssa. Litt lat kan han også være, bare se her. Enkelte ganger når Kjell Rune og Tarzan skal på løpetur, hender det at Tarzan ser dumt på far, og har slettes ikke lyst til å være med. Men det er nok på Gammelhuset Tarzan trives best, der får han løpe fritt rundt. På Fjelldal, hos mor nr 2, og onkel, er det også godt å være. Og hos bror og Hilde i Ruggevika har han det også veldig godt. Tarzan er med på det meste, han bor godt på hotell også. Tarzan er heldig som har mange som er glade i han.

Rengjøring

Husets 12-åring er en ryddig sjel, og når rommet hennes skal rengjøres går hun drastisk til verks. Bare sjekk sjøl...

Nytt spisebord

Vi har kjøpt oss nytt spisebord. I hverdagen er vi bare tre stykker, og da er det stort nok med ett rundt bord. Bordet er ett Eka-bord med to ileggsplater. Stolene heter Charm. Vi er kjempefornøyde.

Søndagstur

Dårlig vær gjorde at søndagsturen ble tatt med bil. Først til Bergsodden for å se på den flotte skulpturen som Hjørdis Bergsås har gitt i gave til Harstad kommune. Og så til TV-tårnet. Sjekk den utsikten.

Ett år på forskudd

Årets store prosjekt på Gammelhuset var nytt tak. Derfor ble alt annet satt litt på vent. Platter skulle i alle fall få vente til neste år. Men tidenes beste sommer her nordpå har bydd på  muligheter - og arbeidslyst. Og med god hjelp fra pappa og svigerfar fremskyndet vi blant annet plattingen foran den ene uteboden. Den er til god hjelp når Auroras crossmotorsykkel skal inn og ut.

Vanligvis støyper jeg søyler når jeg bygger plattinger, men denne ble satt på jordspyd, rett og slett fordi den sandholdige grunnen ikke byr på de store bevegelser når telen herjer som verst.

Tidligere har jeg gått for terassebord på 21 mm når jeg har bygd plattinger. Det kommer aldri til å gjenta seg. I likhet med de fleste andre, ifølge min dyktige svoger Magne Ivar hos byggvareleverandør Neumann Bygg i Harstad, går også jeg for 28 mm dekke. Det er MYE stødigere, og prisforskjellen er minimal.

Nå venter fase to. Også den er planlagt til neste år, men you never know. Kanskje blir også den skjøvet fram i tid. For det er som Rudolf Blodstrupmoen så treffende sier det: Time vill sjåv.

Forandring fryder!

Etter mange år føler vi at vi endelig kan kvittere ut den ene siden på huset etter at vi sist helg fikk laget stengsel foran krypkjelleren. Men pinadø har det vært mange timers arbeid. Skifting av syll, riving av vegg, etterisolering, nytt inngangsparti, nytt vindu, maling, nytt tak.... puh. You name it!

 - Hadde vi overtatt i dag, hadde vi meid ned og bygd nytt, bruker min kjære kone å si. Ja, jeg sier det jeg også, men jeg føler meg likevel ikke sikker på at det hadde blitt utfallet. Men uansett: For mange år siden kom vil til et  point of no return. Det var for sent å snu. Altfor sent. Og med det resultatet vi har fått i dag, kan vi kanskje prise oss lykkelig over at det ble slik. Ja, vi er stolt av det vi har fått til.

Mannen som ville bygge et "slott", men endte opp med en grind

Jeg hadde planer. Store planer. Om et utbygg foran krypkjellernedgangen på gammelhuset. Det skulle bli en slutt på å åle seg gjennom gress, dritt og fandens oldemor for å komme ned i kjelleren og koble til og fra vannpumpen som står der.
- Den drittjobben skal bror få når vi en gang overtar, lød det fra husets barnemunn. Det sier ikke så rent lite om arbeidsoppgaven som vil forsvinne når vi i 2016 borer etter vann.

- Du skal vel ikke bygge et slott, innvendte min kjære fru da jeg begynte å legge ut om planene.
- Jatjanei. Ikke noe slott akkurat. Men litt må det da være... Om ikke ståhøyde, så i alle fall noe med tak og vegger, prøvde jeg meg. Men sjanseløst. Når fruen rotter seg sammen med sin svigerfar, så var slaget i grunnen tapt. Game over. Do not insert coin. Ikke legg på ny mynt.  Det er uansett et tapsprosjekt. Men i det minste ble det en platt på bakken, slik at jeg slipper å åle meg gjennom vått gress for å komme inn.

Så ble dette altså historien om byggverket som endte opp som en svært enkel grind-konstruksjon. Grind fordi det er viktig med lufting under huset.
Og når sant skal sies, er jo det enkle ofte det beste. I alle fall i dette tilfellet.

Et trist syn

Som tidligere skihopper, er dette et vemodig syn: Gamle hoppbakker som må gi seg ende over for tidens aggressive og sylskarpe tann. En gang var de et samlingspunkt i bygda. Samlingspunkt for sportslig utfoldelse, skilek og ikke minst for sosialt samvær. Men det var den gang. Inntil også skihopping ble innhentet av spissing, sentralisering, effektivititet og Gud vet hva.

Da jeg var aktiv, fra 1977 og et drøyt tiår framover i tid, var det hoppbakker i hver en bygd, og hver helg var det hopprenn i et utall av bakker som nå er borte, eller i beste fall gjenvokst. Og når vi skulle trene, måtte vi først preparere bakker dersom det hadde vært snøfall.

Men så kom altså det jeg kaller effektiviseringen, uten at jeg mener det er udelt positivt. Sporstslig sett var det et pre at vi fikk én eller to bakker som var preparert til en hver tid og plastbelagt - med tilløp av porselen - sommerstid. Og vi slapp å gå trapper. Det ble skitrekk, må vite. I stedet for fire hopp på en kveldsøkt, kunne vi derfor få 16-20. Det sier seg selv at man ble en bedre skihopper.

Men det skjedde noe med mangfoldet. Vi hadde ikke vondt av å tråkke bakker. Jeg har bare gode minner. De gode samtalene oss gutter - og en og annen jente - imellom. Konkurransetenkingen hadde friminutt, for på denne arenaen var vi alle like gode.
Dessuten var noe med det å konkurrere i forskjellige bakker som alle hadde sine særegenheter.
Jeg tør påstå at hoppsporten har blitt mye fattigere når et utall av bakker er redusert til bare noen få. Jeg forstår at det er blitt slik, og i et sportslig perspektiv er det definitivt fornuftig når valutaen er gull, heder og ære. Men likevel synes jeg det er - trist.

Dette bildet er av Boltsåbakken i Skånland. En flott hoppbakke som nå er i terminal fase. Dessverre.

Nostalgi på to hjul

Hva i huleste skal man med en gammel damesykkel? Spør du?
Jo, deg skal jeg fortelle deg: Er man betydelig mer enn gjennomsnittet sykkelinteressert, så er det også kult med noen gæmliser i samlingen. For å ta vare på historien, liksom. Som denne Vello damesykkelen som min bedre halvdel kjøpte for noen ytterst få hundrelapper. Vello? Jamen, det er jo ingen DBS, tenker du. Jo, det er nettopp det det er. Sykkelen er produsert på Øglænd-fabrikken i Sandnes, og er en Den Beste Sykkel så god som alle andre som rullet ut fra denne fabrikken i perioden 1892 til 1989, da fabrikken ble solgt til svenskene.Vello ble navnet på DBS-sykler som ble solgt gjennom samvirkelagene. Så sånn er det med den saken.

Etter litt detektivarbeid, og med god hjelp fra en utmerket nettside denrustneeike.no, fant vi ut at sykkelen er produsert i det Herrens år 1963, og at det er fullt ut mulig å få kjøpt orginaldeler til den den dag i dag. Og det kan jo bli nødvendig, selv om den er i rimelig god stand som det er.

Gamle sykler vekker minner. Minner om min første DBS kombisykkel som rett og slett var livsfarlig i hastigheter over 25 kilometer i timen. Sykkelen som jeg tryna kraftig på - til naboens store forlystelse. Og ikke minst kommer minnene om min første Apache-sykkel som jeg betalte 250 kroner for i 1979. Hadde du Apache med tre balleknusegir på stanga - og speedometer, ja da var du gutten i gata! Den sykkelen skulle jeg gjerne hatt igjen. Og jeg er på konstant leting. Vær du trygg. Og skulle du ha ett eksemplar? Ikke nøl med å ta kontakt.

En klassiker i Romas gater

Det er ikke bare Colosseum, Spansketrappen og Vatikanet som kjemper om en romaturists oppmerksomhet. For se hva som dukket opp i et ellers så iltert og temperamentsfult trafikk-kaos.

Fiat 500 kan ikke beskyldes for å være pen. Ei heller sporty og sprek med sine om lag 20 hestekrefter - som knapt nok makter å dra skinnet av pølsa og snerken av kaldgrøten. Med vinden i ryggen og kjøttkaker til middag, skulle - og skal - det likevel være mulig å nå 95 kilometer i timen. Riktignok med livet som innsats og to stempel på full fart ut i verdensrommet. I et ublidt møte med en syklist, vil det vel også være et åpent spørsmål om hvem som kommer best fra det.

Men kul er den. Og om bilinteressen skulle være henimot ikke-eksisterende, kan man ikke annet enn å la seg sjarmere av en nostalgiker som dette. Litt kult, også da, at man finner et relativt strøkent eksemplar i Romas gater, i bilens hjemland. Selv om bilen ble produsert i 3,6 millioner eksemplarer i perioden 1957-1975, skal man slett ikke ta for gitt at den blir med oss inn i evigheten. Derfor er det prisverdig at noen tar ansvar - på historiens vegne.

Javel, går livet i sirkel, og trender og moter kommer tilbake. Også Fiat 500 stod opp fra de døde i 2007, og ruller nå rundt på våre veier i en ny drakt. Men en kopi kan likevel aldri måle seg med originalen. Sånn er det med biler, med hus, med mennesker - med alt!

Her snakker vi - om gammelhus

Nå snakker vi! Vi er i Roma, og det er nesten så man blir lettere beskjemmet når man står der og virkelig kan ta på et "gammelhus". Her skryter vi av gamle trehus, eim av levd liv, sjel og alt det der. Relativt sett ble byggematerialene - trærne altså - skilt fra rota for noen få sekunder siden - hvis vi sammenligner med denne enorme og imponerende steinkonstruksjonen i hjertet av det som en gang i fjern fortid utgjorde Romerriket. Verdenshistoriens første supermakt.

Våre gammelhus når ikke Colosseum til knærne. Ikke en gang til tåneglene, rett ut sagt. Det nærmer seg med stormskritt 2.000 år siden keiser Vespasian beordret byggestart på det som omtales som et av verdens mest kjente og imponerende byggverk. Etter en byggetid på åtte år var Colosseum "innflyttingsklart" i år 80 etter kristus. Så kan det saktens diskuteres hvorvidt etterbruken, som i praksis varte i 400 år, er så mye å la seg sjarmere av: Dødsdømte fangers redselsfulle og håpløse kamp mot ville og blodtørstige rovdyr! Gladiatorer som kjempet til liv ebbet ut! Og dette til forlystelse for 50.000 tilskuere som bare ville ha mer av samme sort. Mer. Mye mer.
Med slike bilder på netthinnen, er det godt å konstatere at begrepet underholdning har tatt en u-sving - for de aller, aller fleste av oss.

Men hva i huleste har Gammelhuset, gamle hus generelt og Colosseum til felles? Jo, de har vært gjennom en periode med forfall. Til dels sterkt forfall også. Helt til noen så - og innså - at hvis ikke noe blir gjort, vil en vesentlig og viktig del av vår kulturhistorie gå tapt. Stein vil forvitre og trehus vil råtne på rot. Det som var vil gå i glemmeboken. Hva ville nåtiden vært uten synlige spor fra en fjern - og ikke fullt så fjern - fortid. Som for eksempel Colosseum. Hørte jeg "fattigere"?

Død over denne karen

Det vil si. Denne karen er død. Stein dau. For jeg må bare bryte sammen og tilstå at jeg er blitt en drapsmann: I ren affekt kom jeg til å knalle til denne sjarmøren da han tok for seg av leggen min. Han overlevde den første smellen, men etter en sylkort fotomodellkarriere stod ikke livet til å redde. Han var rett og slett for svak til å tåle skostørrelse 42 midt i planeten. Game over. Finito. The end. R.I.P.
Men den skulle jo dø snart likevel. Kleggens liv fra vugge til grav er uansett ikke mer enn et par uker.

Det fantastiske godværet med varmerekorder her nordpå, har definitivt hatt sin pris. Aldri før har klegg, blinding og fandens oldemor vært mer tallrik og hissig. Men det er jo til å forstå da. Når man det meste av livet ligger i gresset, ikledd varmekjeldress, og surker over seks varmegrader, er det jo ærlig talt lov å bli litt vill og gærn, yr og kåt når kvikksølvsøyla når dramatiske høyder. I alle fall når du vet at du kun har noen få dager å gjøre det på. For hunnkleggen handler det bokstavelig talt om liv og død. Uten blod blir det færre egg å legge. Det vil på lang sikt gå utover bestanden, og det vil jo være rent for jævlig for en art som spiller førstefiolin i vårt økosystem.

Men nå har en professor i entomologi lovt at vi om ikke lenge skal få ha Gammelhuset for oss selv igjen. Etter 1. august skal ikke disse krypene volde oss store plager, ifølge insekteksperten. Så får vi feste vår lit til at også kleggen har merket av denne datoen på kalenderen.

I ly for vær og vind

Ikke så rent sjelden opplever man at en ellers så flott utedag kan bli litt mindre flott på grunn av en iskald nordatrekk, eller vind fra Gud vet hvor. Derfor har vi lenge tenkt på å kjøpe eller bygge en flyttbar levegg i tre på Gammelhuset. Men den ideen skrinla vi umiddelbart da vi fant denne løsningen. Genialt, vil jeg si. Enkel å montere og superlett i bruk. Og når vinteren kommer er det bare å løsne på to skruer og ta den innomhus, der den heller ikke legger beslag på mye plass. Hadde denne vært oppfunnet for noen år siden, hadde leveggen i tre aldri sett dagens lys.
Vi betalte 800 kroner for den, og det er jo ingen upris når livet på verandaen blir så meget bedre. 

Det var en gang...

at gangen i Gammelhuset ikke akkurat var gangbar. Gangen i det hele var at huset tok inn vann og tilsiget av våte molekyler var på nivå med Ganges. Vi gikk i skytteltrafikk opp og ned av taket. Gang etter gang. Spikret på én presenning her og én presenning der - til gangsperra satte oss ut av spill. Røska opp golv, og festet vår lit til at dette må da tørke opp en gang.

Så kom nytaket på. Det ble tørt, og det var på tide å foreta seg noe. Og det til gangs. Framgang! Framgang!
- Denne gangen legger vi et lysere golv. Jeg har i grunnen aldri likt det som var, erkjente fruen i huset.
- Enig, sa jeg. Og gikk i gang. Målte i alle retninger. Plusset og ganget, så selv gangetabellen ble svimmel.

"Det skjer ikke noe før du begynner. Ba bompibom."
Og i kveld skjedde det. For n`te gang var jeg på gammelhuset. Og snipp snapp snute, og eventyret om gangolvet er ute - for siste gang, håper vi. Bank i bordet, ti kniver i hjertet og kors på halsen...



  

Gammelhusets tak(k)

Vet du hva? Jeg har ikke opplevd maken på 60 år. Du kan jo tenke deg selv. Få håret røska av haue og etterlatt som en annen flintskalle, totalt ubeskyttet når noravindsglæfsn bokstavelig talt tar tak. 

Etternitten var god den. Ååå den va go. Tett og fin. Vedlikeholdsfri og fullpakket av asbest som aldri brytes ned. At den ble forbudt brukt her til lands på grunn av kreftfare, er langt over min fatteevne. Hadde det vært opp til meg den gangen på -50-tallet, hadde det blitt eternittjakke og -bukse også. Gjerne i flere farger, slik man ser på gamle hus i kystnære strøk. Ingenting er vakrere enn et nordlandshus med eternitt fra topp

til tå.

De pillråtne vindskiene? De var jo bare sjarmerende. Et tegn på levd liv, som dere skryter sånn av. En mager trøst får være at jeg har fått en god porsjon medhold i denne smertefulle prosessen. Av hvem? Å nei, du. Det blir innenfor mine fire vegger.

Og at det skulle ta sånn tid? Dere rir ikke samme dag som dere saler, har jeg registrert. Jeg ble skalpert på selveste himmelspretten, og tak over hodet fikk jeg først en drøy måned senere. Mye regn, sa du? Ja, det har ausa ned i tre uker, og i ren protest har jeg vært tett som en sil. Jeg inviterte inn så mange vannmolekyler som mulig, og flere nødreparasjoner klarte heldigvis ikke å stoppe meg i å varte opp med oppskrytt nordnorsk gjestfrihet. «Du må ikkje stå ute å spy. Kom bærre inn».

Men se det positive i det, kjære Gammelhuseiere. Dere får nytt golv i gang og vindfang – og en del gråt, tenners gnissel og frustrasjon på kjøpet. Det har ikke bare vært lett for dere – heller.

Men i en alder av over 60 år orker jeg ikke krangle. La oss ta tilbake husfreden. Jeg har fått en facelift som det heter på godt norsk. Og en dag vil jeg våkne opp og innse at det var til mitt eget beste. En nødvendighet for at preget av levd liv også skal få evig liv.

Helle Synnøve og Kjell Rune: I vitners nærvær lover jeg, Gammelhuset, å holde tett - for all framtid.

Gammelhuset 29. juni 2014

Gammelhuset

Gammelhuset, vårsågooo!

Her skal du høre historien om en Guds gave til hytteeieren. 

- Hei, du er kommet til Gammelhuset. 

 - Ja, hei. Det er eieren din som ringer. 
- Javel. Fælt som du passer på. Ka`n tænkte på no? 
- Jo, vi setter oss i bilen om kort tid, så det hadde vært fint om du kunne slå på ovnen i stua. 
- Fikser det, skjønner du. Noe mer. 
- Ja, og forresten. Hvor varmt er det inne i huset? 
- Tja, det ligger på 13 grader. Det er litt kjølig ute. 8 grader - og det blåser nordavind fra alle kanter i dag, forstår du. 
- Hmm.. Du; kan du sette på panelovnen i tillegg. Og gi for all del lyd fra deg om noe skulle skje. Brann, innbrudd. You name it! Skønner u? Verstehen Sie? Comprendo? Do you understand?
- Jepp. Sender deg en melding. Vær du trygg! 

Ja, det er sånn det fungerer i praksis, det vi uten å nøle omtaler som en genial oppfinnelse for hytte- og fritidshuseieren. For noen år siden gikk vi til anskaffelse av en Heat-Link-pakke som gjør oss i stand til å ha tilnærmet full kontroll over Gammelhuset hjemmefra. Fra mobiltelefon og nett kan vi styre ovner rundt omkring i huset, akkurat som vi ønsker. Vi får melding når kvikksølvsøyla kryper under 3 grader og vi har koblet til brannalarm og innbruddsalarm. Skulle noe skje, vil Gammelhuset sende oss en melding med en steiking.

 Som omtalt tidligere, hadde vi en noe uønsket vanninntrenging for kort tid tilbake. Da var det om å gjøre å få tørket opp så raskt som råd, og den jobben satte vi bort til en vifteovn. Men siden vi ville ha mest mulig kontroll, koblet vi den på fjernstyringen, slik at vi til enhver tid kunne gå inn og sjekke status. Og ikke minst koble den ut på natten. Fungerer den som den skal? Hva er temperaturen nå? En kjapp tur inn på nett, og svaret kom umiddelbart. Genialt enkelt! Ganske enkelt genialt. Med andre ord et produkt vi på det sterkeste vil anbefale.
                                                                                    En liten dings kan være til stor hjelp.

License to drill

	Så var det på han igjen! En kollega spurte meg en dag: Gjør du noe annet? Jo da, svarte jeg. Det hender. Og når sant skal sies, så har det vært en periode med litt færre oppussingsprosjekt på hjemmebane og på Gammelhuset. Men det er IKKE på grunn av det jeg nå skal si litt om. Jeg registrerer nemlig at mange gjør sitt beste for at Far Flink skal tas. Han skal umyndiggjøres. Han skal settes sjakk matt. Og det skal gjøres med regler, forbud og påbud. Det er langt på vei blitt sånn at du aller nådigst kan henge opp såpedispenser på eget bad. Og i klappjakten på Far Flink, går det trolig mot at myndighetene innfører bæretillatelse på hammer og sag. Jeg registrerer også at Sinnasnekker´n fra tid til annen gjør sitt for å avskilte oss som tar sjansen på å trø en spiker i veggen. I beste sendetid har han opptil flere ganger gnukket sitt alvorstyngede fjes inn i flatskjermen, proklamert at han er forbanna og prediker at ditt er forbudt og datt er ulovlig. Look how it cares me! Se hvor det bryr meg! Jeg skal fortelle deg det, jeg, du sinnasnekker: Jeg kommer fremdeles til å male kjellervinduet uten å bruke stillas. Jeg kommer til å legge nytt tak på uteboden uten å stroppe meg fast og uten å ha gjerde på taket. Jeg tror til og med at jeg tar sjansen på å henge opp ny dorullholder. Hvis jeg er skikkelig gærn, kan det også hende at jeg skrur dekslet av en stikkontakt. For en ting må være helt klart. Også i fremtiden kommer jeg ofte til å være væpnet til tennene med spikerpistol, drill, hammer og sag. Og for å sitere Rudolf Blodstrupmoen: Je e villi tell når som helst, hvor som helst, å møte åkken som helst. Enten det nå er Sinnasnekker´n, fut, lensmann eller prest. Da vil jeg med full tyngde hevde min rett til å pusse opp min egen gang enten det nå er hjemme eller på Gammelhuset. God oppussing - med eller uten spikerpistol!

Når frustrasjonen tar tak

- Det er ikke alt med Gammelhuset som er rosenrødt. Det hører også med til historien. Sa min kjære kone - og har så evig rett. Dagen i dag ble en sånn dag. En jævla dag, for å si det rett ut! En dag i frustrasjonen og oppgitthetens tegn.

Som tidligere skrevet skal Gammelhuset få nytt tak. Det gamle etternittaket ble revet og fjernet på selveste himmelspretten, og selv om undertaket var slitent og preget av tidens tann, så det ut til at det skulle makte å holde vannet ute inntil snekkeren fikk lagt det nye. NOT!

Lørdag fikk vi et lite forvarsel. Det kom vann inn, og vi fikk gjort en nødreperasjon. Det måtte da bli bra? NOT! I natt og på morgenkvisten regnet det noe borti h.. og vi ante ekstremt stor uråd da vi satte oss i bilen og tok fatt på de fire milene. Og man trengte ikke være klarsynt, for å si det sånn.

Det som møtte oss var et lite hyggelig syn. Gammelhuset hadde fått dryppert, og det rant fra taket og ned på gulvet i gang og yttergang. Det var bare å tørke opp, rive opp laminatgulvet og sette alt til tørk - og krysse fingrene for at følgeskadene blir henimot null.

Det gode er at frustrasjon og sinne er adekvat kur mot høydeskrekk. Aldri før har jeg gitt så beng i høyden som i dag, da jeg raste opp og spikret presenning til den store gullmedaljen. Høydeskrekk fikk vær så god være høydeskrekk, og hadde jeg ramlet ned, så hadde jeg ramlet ned. Akkurat det ga jeg fullstendig faen i - der og da.

Nei, ikke alt er rosenrødt med Gammelhuset. Herved er det uttalt og dokumentert. 

 I skrivende stund er humøret noe bedre. Og onsdag kommer snekkeren :-)

Dikt til Gammelhuset

Eit hus – og ein heim

I enden av  ein veg, står eit gamalt hus.

Gjennom grønt gras, går eit historisk sus.
Kviskrar i vårt øyre, og etterlet i lufta ein eim
av levd liv. Fortel oss om eit hus - og ein heim.

I mange år, tidens tann hadde særs gode kår.

Forfall tek over, når det er uvêr og vind som rår.
Den gamle stova var prega. Snart var det slut.
Og utan omsorg og stell, ville livet ebba ut.

Gammelhuset; du står der ved vegens ende.

Men di reise er ikkje over. Mykje skal enno hende.
Vi skal ta vare på deg. Sørge for at det i lufta ligg ein eim, 
av levd liv. Som fortel historia om eit hus – og ein heim. 

Kjell Rune