Det vil si. Denne karen er død. Stein dau. For jeg må bare bryte sammen og tilstå at jeg er blitt en drapsmann: I ren affekt kom jeg til å knalle til denne sjarmøren da han tok for seg av leggen min. Han overlevde den første smellen, men etter en sylkort fotomodellkarriere stod ikke livet til å redde. Han var rett og slett for svak til å tåle skostørrelse 42 midt i planeten. Game over. Finito. The end. R.I.P.
Men den skulle jo dø snart likevel. Kleggens liv fra vugge til grav er uansett ikke mer enn et par uker.
Det fantastiske godværet med varmerekorder her nordpå, har definitivt hatt sin pris. Aldri før har klegg, blinding og fandens oldemor vært mer tallrik og hissig. Men det er jo til å forstå da. Når man det meste av livet ligger i gresset, ikledd varmekjeldress, og surker over seks varmegrader, er det jo ærlig talt lov å bli litt vill og gærn, yr og kåt når kvikksølvsøyla når dramatiske høyder. I alle fall når du vet at du kun har noen få dager å gjøre det på. For hunnkleggen handler det bokstavelig talt om liv og død. Uten blod blir det færre egg å legge. Det vil på lang sikt gå utover bestanden, og det vil jo være rent for jævlig for en art som spiller førstefiolin i vårt økosystem.
Men nå har en professor i entomologi lovt at vi om ikke lenge skal få ha Gammelhuset for oss selv igjen. Etter 1. august skal ikke disse krypene volde oss store plager, ifølge insekteksperten. Så får vi feste vår lit til at også kleggen har merket av denne datoen på kalenderen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar