Nå snakker vi! Vi er i Roma, og det er nesten så man blir lettere beskjemmet når man står der og virkelig kan ta på et "gammelhus". Her skryter vi av gamle trehus, eim av levd liv, sjel og alt det der. Relativt sett ble byggematerialene - trærne altså - skilt fra rota for noen få sekunder siden - hvis vi sammenligner med denne enorme og imponerende steinkonstruksjonen i hjertet av det som en gang i fjern fortid utgjorde Romerriket. Verdenshistoriens første supermakt.
Våre gammelhus når ikke Colosseum til knærne. Ikke en gang til tåneglene, rett ut sagt. Det nærmer seg med stormskritt 2.000 år siden keiser Vespasian beordret byggestart på det som omtales som et av verdens mest kjente og imponerende byggverk. Etter en byggetid på åtte år var Colosseum "innflyttingsklart" i år 80 etter kristus. Så kan det saktens diskuteres hvorvidt etterbruken, som i praksis varte i 400 år, er så mye å la seg sjarmere av: Dødsdømte fangers redselsfulle og håpløse kamp mot ville og blodtørstige rovdyr! Gladiatorer som kjempet til liv ebbet ut! Og dette til forlystelse for 50.000 tilskuere som bare ville ha mer av samme sort. Mer. Mye mer.
Med slike bilder på netthinnen, er det godt å konstatere at begrepet underholdning har tatt en u-sving - for de aller, aller fleste av oss.
Men hva i huleste har Gammelhuset, gamle hus generelt og Colosseum til felles? Jo, de har vært gjennom en periode med forfall. Til dels sterkt forfall også. Helt til noen så - og innså - at hvis ikke noe blir gjort, vil en vesentlig og viktig del av vår kulturhistorie gå tapt. Stein vil forvitre og trehus vil råtne på rot. Det som var vil gå i glemmeboken. Hva ville nåtiden vært uten synlige spor fra en fjern - og ikke fullt så fjern - fortid. Som for eksempel Colosseum. Hørte jeg "fattigere"?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar