Som tidligere skihopper, er dette et vemodig syn: Gamle hoppbakker som må gi seg ende over for tidens aggressive og sylskarpe tann. En gang var de et samlingspunkt i bygda. Samlingspunkt for sportslig utfoldelse, skilek og ikke minst for sosialt samvær. Men det var den gang. Inntil også skihopping ble innhentet av spissing, sentralisering, effektivititet og Gud vet hva.
Da jeg var aktiv, fra 1977 og et drøyt tiår framover i tid, var det hoppbakker i hver en bygd, og hver helg var det hopprenn i et utall av bakker som nå er borte, eller i beste fall gjenvokst. Og når vi skulle trene, måtte vi først preparere bakker dersom det hadde vært snøfall.
Men så kom altså det jeg kaller effektiviseringen, uten at jeg mener det er udelt positivt. Sporstslig sett var det et pre at vi fikk én eller to bakker som var preparert til en hver tid og plastbelagt - med tilløp av porselen - sommerstid. Og vi slapp å gå trapper. Det ble skitrekk, må vite. I stedet for fire hopp på en kveldsøkt, kunne vi derfor få 16-20. Det sier seg selv at man ble en bedre skihopper.
Men det skjedde noe med mangfoldet. Vi hadde ikke vondt av å tråkke bakker. Jeg har bare gode minner. De gode samtalene oss gutter - og en og annen jente - imellom. Konkurransetenkingen hadde friminutt, for på denne arenaen var vi alle like gode.
Dessuten var noe med det å konkurrere i forskjellige bakker som alle hadde sine særegenheter.
Jeg tør påstå at hoppsporten har blitt mye fattigere når et utall av bakker er redusert til bare noen få. Jeg forstår at det er blitt slik, og i et sportslig perspektiv er det definitivt fornuftig når valutaen er gull, heder og ære. Men likevel synes jeg det er - trist.
Dette bildet er av Boltsåbakken i Skånland. En flott hoppbakke som nå er i terminal fase. Dessverre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar