En klassiker i Romas gater

Det er ikke bare Colosseum, Spansketrappen og Vatikanet som kjemper om en romaturists oppmerksomhet. For se hva som dukket opp i et ellers så iltert og temperamentsfult trafikk-kaos.

Fiat 500 kan ikke beskyldes for å være pen. Ei heller sporty og sprek med sine om lag 20 hestekrefter - som knapt nok makter å dra skinnet av pølsa og snerken av kaldgrøten. Med vinden i ryggen og kjøttkaker til middag, skulle - og skal - det likevel være mulig å nå 95 kilometer i timen. Riktignok med livet som innsats og to stempel på full fart ut i verdensrommet. I et ublidt møte med en syklist, vil det vel også være et åpent spørsmål om hvem som kommer best fra det.

Men kul er den. Og om bilinteressen skulle være henimot ikke-eksisterende, kan man ikke annet enn å la seg sjarmere av en nostalgiker som dette. Litt kult, også da, at man finner et relativt strøkent eksemplar i Romas gater, i bilens hjemland. Selv om bilen ble produsert i 3,6 millioner eksemplarer i perioden 1957-1975, skal man slett ikke ta for gitt at den blir med oss inn i evigheten. Derfor er det prisverdig at noen tar ansvar - på historiens vegne.

Javel, går livet i sirkel, og trender og moter kommer tilbake. Også Fiat 500 stod opp fra de døde i 2007, og ruller nå rundt på våre veier i en ny drakt. Men en kopi kan likevel aldri måle seg med originalen. Sånn er det med biler, med hus, med mennesker - med alt!

Her snakker vi - om gammelhus

Nå snakker vi! Vi er i Roma, og det er nesten så man blir lettere beskjemmet når man står der og virkelig kan ta på et "gammelhus". Her skryter vi av gamle trehus, eim av levd liv, sjel og alt det der. Relativt sett ble byggematerialene - trærne altså - skilt fra rota for noen få sekunder siden - hvis vi sammenligner med denne enorme og imponerende steinkonstruksjonen i hjertet av det som en gang i fjern fortid utgjorde Romerriket. Verdenshistoriens første supermakt.

Våre gammelhus når ikke Colosseum til knærne. Ikke en gang til tåneglene, rett ut sagt. Det nærmer seg med stormskritt 2.000 år siden keiser Vespasian beordret byggestart på det som omtales som et av verdens mest kjente og imponerende byggverk. Etter en byggetid på åtte år var Colosseum "innflyttingsklart" i år 80 etter kristus. Så kan det saktens diskuteres hvorvidt etterbruken, som i praksis varte i 400 år, er så mye å la seg sjarmere av: Dødsdømte fangers redselsfulle og håpløse kamp mot ville og blodtørstige rovdyr! Gladiatorer som kjempet til liv ebbet ut! Og dette til forlystelse for 50.000 tilskuere som bare ville ha mer av samme sort. Mer. Mye mer.
Med slike bilder på netthinnen, er det godt å konstatere at begrepet underholdning har tatt en u-sving - for de aller, aller fleste av oss.

Men hva i huleste har Gammelhuset, gamle hus generelt og Colosseum til felles? Jo, de har vært gjennom en periode med forfall. Til dels sterkt forfall også. Helt til noen så - og innså - at hvis ikke noe blir gjort, vil en vesentlig og viktig del av vår kulturhistorie gå tapt. Stein vil forvitre og trehus vil råtne på rot. Det som var vil gå i glemmeboken. Hva ville nåtiden vært uten synlige spor fra en fjern - og ikke fullt så fjern - fortid. Som for eksempel Colosseum. Hørte jeg "fattigere"?

Død over denne karen

Det vil si. Denne karen er død. Stein dau. For jeg må bare bryte sammen og tilstå at jeg er blitt en drapsmann: I ren affekt kom jeg til å knalle til denne sjarmøren da han tok for seg av leggen min. Han overlevde den første smellen, men etter en sylkort fotomodellkarriere stod ikke livet til å redde. Han var rett og slett for svak til å tåle skostørrelse 42 midt i planeten. Game over. Finito. The end. R.I.P.
Men den skulle jo dø snart likevel. Kleggens liv fra vugge til grav er uansett ikke mer enn et par uker.

Det fantastiske godværet med varmerekorder her nordpå, har definitivt hatt sin pris. Aldri før har klegg, blinding og fandens oldemor vært mer tallrik og hissig. Men det er jo til å forstå da. Når man det meste av livet ligger i gresset, ikledd varmekjeldress, og surker over seks varmegrader, er det jo ærlig talt lov å bli litt vill og gærn, yr og kåt når kvikksølvsøyla når dramatiske høyder. I alle fall når du vet at du kun har noen få dager å gjøre det på. For hunnkleggen handler det bokstavelig talt om liv og død. Uten blod blir det færre egg å legge. Det vil på lang sikt gå utover bestanden, og det vil jo være rent for jævlig for en art som spiller førstefiolin i vårt økosystem.

Men nå har en professor i entomologi lovt at vi om ikke lenge skal få ha Gammelhuset for oss selv igjen. Etter 1. august skal ikke disse krypene volde oss store plager, ifølge insekteksperten. Så får vi feste vår lit til at også kleggen har merket av denne datoen på kalenderen.

I ly for vær og vind

Ikke så rent sjelden opplever man at en ellers så flott utedag kan bli litt mindre flott på grunn av en iskald nordatrekk, eller vind fra Gud vet hvor. Derfor har vi lenge tenkt på å kjøpe eller bygge en flyttbar levegg i tre på Gammelhuset. Men den ideen skrinla vi umiddelbart da vi fant denne løsningen. Genialt, vil jeg si. Enkel å montere og superlett i bruk. Og når vinteren kommer er det bare å løsne på to skruer og ta den innomhus, der den heller ikke legger beslag på mye plass. Hadde denne vært oppfunnet for noen år siden, hadde leveggen i tre aldri sett dagens lys.
Vi betalte 800 kroner for den, og det er jo ingen upris når livet på verandaen blir så meget bedre. 

Det var en gang...

at gangen i Gammelhuset ikke akkurat var gangbar. Gangen i det hele var at huset tok inn vann og tilsiget av våte molekyler var på nivå med Ganges. Vi gikk i skytteltrafikk opp og ned av taket. Gang etter gang. Spikret på én presenning her og én presenning der - til gangsperra satte oss ut av spill. Røska opp golv, og festet vår lit til at dette må da tørke opp en gang.

Så kom nytaket på. Det ble tørt, og det var på tide å foreta seg noe. Og det til gangs. Framgang! Framgang!
- Denne gangen legger vi et lysere golv. Jeg har i grunnen aldri likt det som var, erkjente fruen i huset.
- Enig, sa jeg. Og gikk i gang. Målte i alle retninger. Plusset og ganget, så selv gangetabellen ble svimmel.

"Det skjer ikke noe før du begynner. Ba bompibom."
Og i kveld skjedde det. For n`te gang var jeg på gammelhuset. Og snipp snapp snute, og eventyret om gangolvet er ute - for siste gang, håper vi. Bank i bordet, ti kniver i hjertet og kors på halsen...