Gammelhusets tak(k)

Vet du hva? Jeg har ikke opplevd maken på 60 år. Du kan jo tenke deg selv. Få håret røska av haue og etterlatt som en annen flintskalle, totalt ubeskyttet når noravindsglæfsn bokstavelig talt tar tak. 

Etternitten var god den. Ååå den va go. Tett og fin. Vedlikeholdsfri og fullpakket av asbest som aldri brytes ned. At den ble forbudt brukt her til lands på grunn av kreftfare, er langt over min fatteevne. Hadde det vært opp til meg den gangen på -50-tallet, hadde det blitt eternittjakke og -bukse også. Gjerne i flere farger, slik man ser på gamle hus i kystnære strøk. Ingenting er vakrere enn et nordlandshus med eternitt fra topp

til tå.

De pillråtne vindskiene? De var jo bare sjarmerende. Et tegn på levd liv, som dere skryter sånn av. En mager trøst får være at jeg har fått en god porsjon medhold i denne smertefulle prosessen. Av hvem? Å nei, du. Det blir innenfor mine fire vegger.

Og at det skulle ta sånn tid? Dere rir ikke samme dag som dere saler, har jeg registrert. Jeg ble skalpert på selveste himmelspretten, og tak over hodet fikk jeg først en drøy måned senere. Mye regn, sa du? Ja, det har ausa ned i tre uker, og i ren protest har jeg vært tett som en sil. Jeg inviterte inn så mange vannmolekyler som mulig, og flere nødreparasjoner klarte heldigvis ikke å stoppe meg i å varte opp med oppskrytt nordnorsk gjestfrihet. «Du må ikkje stå ute å spy. Kom bærre inn».

Men se det positive i det, kjære Gammelhuseiere. Dere får nytt golv i gang og vindfang – og en del gråt, tenners gnissel og frustrasjon på kjøpet. Det har ikke bare vært lett for dere – heller.

Men i en alder av over 60 år orker jeg ikke krangle. La oss ta tilbake husfreden. Jeg har fått en facelift som det heter på godt norsk. Og en dag vil jeg våkne opp og innse at det var til mitt eget beste. En nødvendighet for at preget av levd liv også skal få evig liv.

Helle Synnøve og Kjell Rune: I vitners nærvær lover jeg, Gammelhuset, å holde tett - for all framtid.

Gammelhuset 29. juni 2014

Gammelhuset

Gammelhuset, vårsågooo!

Her skal du høre historien om en Guds gave til hytteeieren. 

- Hei, du er kommet til Gammelhuset. 

 - Ja, hei. Det er eieren din som ringer. 
- Javel. Fælt som du passer på. Ka`n tænkte på no? 
- Jo, vi setter oss i bilen om kort tid, så det hadde vært fint om du kunne slå på ovnen i stua. 
- Fikser det, skjønner du. Noe mer. 
- Ja, og forresten. Hvor varmt er det inne i huset? 
- Tja, det ligger på 13 grader. Det er litt kjølig ute. 8 grader - og det blåser nordavind fra alle kanter i dag, forstår du. 
- Hmm.. Du; kan du sette på panelovnen i tillegg. Og gi for all del lyd fra deg om noe skulle skje. Brann, innbrudd. You name it! Skønner u? Verstehen Sie? Comprendo? Do you understand?
- Jepp. Sender deg en melding. Vær du trygg! 

Ja, det er sånn det fungerer i praksis, det vi uten å nøle omtaler som en genial oppfinnelse for hytte- og fritidshuseieren. For noen år siden gikk vi til anskaffelse av en Heat-Link-pakke som gjør oss i stand til å ha tilnærmet full kontroll over Gammelhuset hjemmefra. Fra mobiltelefon og nett kan vi styre ovner rundt omkring i huset, akkurat som vi ønsker. Vi får melding når kvikksølvsøyla kryper under 3 grader og vi har koblet til brannalarm og innbruddsalarm. Skulle noe skje, vil Gammelhuset sende oss en melding med en steiking.

 Som omtalt tidligere, hadde vi en noe uønsket vanninntrenging for kort tid tilbake. Da var det om å gjøre å få tørket opp så raskt som råd, og den jobben satte vi bort til en vifteovn. Men siden vi ville ha mest mulig kontroll, koblet vi den på fjernstyringen, slik at vi til enhver tid kunne gå inn og sjekke status. Og ikke minst koble den ut på natten. Fungerer den som den skal? Hva er temperaturen nå? En kjapp tur inn på nett, og svaret kom umiddelbart. Genialt enkelt! Ganske enkelt genialt. Med andre ord et produkt vi på det sterkeste vil anbefale.
                                                                                    En liten dings kan være til stor hjelp.

License to drill

	Så var det på han igjen! En kollega spurte meg en dag: Gjør du noe annet? Jo da, svarte jeg. Det hender. Og når sant skal sies, så har det vært en periode med litt færre oppussingsprosjekt på hjemmebane og på Gammelhuset. Men det er IKKE på grunn av det jeg nå skal si litt om. Jeg registrerer nemlig at mange gjør sitt beste for at Far Flink skal tas. Han skal umyndiggjøres. Han skal settes sjakk matt. Og det skal gjøres med regler, forbud og påbud. Det er langt på vei blitt sånn at du aller nådigst kan henge opp såpedispenser på eget bad. Og i klappjakten på Far Flink, går det trolig mot at myndighetene innfører bæretillatelse på hammer og sag. Jeg registrerer også at Sinnasnekker´n fra tid til annen gjør sitt for å avskilte oss som tar sjansen på å trø en spiker i veggen. I beste sendetid har han opptil flere ganger gnukket sitt alvorstyngede fjes inn i flatskjermen, proklamert at han er forbanna og prediker at ditt er forbudt og datt er ulovlig. Look how it cares me! Se hvor det bryr meg! Jeg skal fortelle deg det, jeg, du sinnasnekker: Jeg kommer fremdeles til å male kjellervinduet uten å bruke stillas. Jeg kommer til å legge nytt tak på uteboden uten å stroppe meg fast og uten å ha gjerde på taket. Jeg tror til og med at jeg tar sjansen på å henge opp ny dorullholder. Hvis jeg er skikkelig gærn, kan det også hende at jeg skrur dekslet av en stikkontakt. For en ting må være helt klart. Også i fremtiden kommer jeg ofte til å være væpnet til tennene med spikerpistol, drill, hammer og sag. Og for å sitere Rudolf Blodstrupmoen: Je e villi tell når som helst, hvor som helst, å møte åkken som helst. Enten det nå er Sinnasnekker´n, fut, lensmann eller prest. Da vil jeg med full tyngde hevde min rett til å pusse opp min egen gang enten det nå er hjemme eller på Gammelhuset. God oppussing - med eller uten spikerpistol!

Når frustrasjonen tar tak

- Det er ikke alt med Gammelhuset som er rosenrødt. Det hører også med til historien. Sa min kjære kone - og har så evig rett. Dagen i dag ble en sånn dag. En jævla dag, for å si det rett ut! En dag i frustrasjonen og oppgitthetens tegn.

Som tidligere skrevet skal Gammelhuset få nytt tak. Det gamle etternittaket ble revet og fjernet på selveste himmelspretten, og selv om undertaket var slitent og preget av tidens tann, så det ut til at det skulle makte å holde vannet ute inntil snekkeren fikk lagt det nye. NOT!

Lørdag fikk vi et lite forvarsel. Det kom vann inn, og vi fikk gjort en nødreperasjon. Det måtte da bli bra? NOT! I natt og på morgenkvisten regnet det noe borti h.. og vi ante ekstremt stor uråd da vi satte oss i bilen og tok fatt på de fire milene. Og man trengte ikke være klarsynt, for å si det sånn.

Det som møtte oss var et lite hyggelig syn. Gammelhuset hadde fått dryppert, og det rant fra taket og ned på gulvet i gang og yttergang. Det var bare å tørke opp, rive opp laminatgulvet og sette alt til tørk - og krysse fingrene for at følgeskadene blir henimot null.

Det gode er at frustrasjon og sinne er adekvat kur mot høydeskrekk. Aldri før har jeg gitt så beng i høyden som i dag, da jeg raste opp og spikret presenning til den store gullmedaljen. Høydeskrekk fikk vær så god være høydeskrekk, og hadde jeg ramlet ned, så hadde jeg ramlet ned. Akkurat det ga jeg fullstendig faen i - der og da.

Nei, ikke alt er rosenrødt med Gammelhuset. Herved er det uttalt og dokumentert. 

 I skrivende stund er humøret noe bedre. Og onsdag kommer snekkeren :-)

Dikt til Gammelhuset

Eit hus – og ein heim

I enden av  ein veg, står eit gamalt hus.

Gjennom grønt gras, går eit historisk sus.
Kviskrar i vårt øyre, og etterlet i lufta ein eim
av levd liv. Fortel oss om eit hus - og ein heim.

I mange år, tidens tann hadde særs gode kår.

Forfall tek over, når det er uvêr og vind som rår.
Den gamle stova var prega. Snart var det slut.
Og utan omsorg og stell, ville livet ebba ut.

Gammelhuset; du står der ved vegens ende.

Men di reise er ikkje over. Mykje skal enno hende.
Vi skal ta vare på deg. Sørge for at det i lufta ligg ein eim, 
av levd liv. Som fortel historia om eit hus – og ein heim. 

Kjell Rune

Veipakke Gammelhuset

Sterk fokus på restaurering av hus, har gjerne som konsekvens at man har lett for å overse andre ting som har så mye å si for totalen. Plenklipping, uteområde, adkomst, ja, you name it. Sånn er det for oss også. Men etter ni år er vi endelig kommet så langt at vi kan begynne å ta tak i ting som på mange måter setter prikken over i-en, hva trivsel og velvære angår. 

Opp til gammelhuset går en vei som vi har veirett til, og over år har den blitt stadig mer preget av tidens tann. I vårløsningen er den nesten ubrukelig, og dette har resultert i hjulspor som har blitt noen centimeter dypere år for år.

Men i år var tiden kommet for å gjøre noe med det. Med supergod hjelp fra Magne Ivar ble seks tonn grus kjørt på og fordelt på selveste pinseaften. Arbeidslaget bestod eksamen med glans, og resultatet ble så bra at vi vurderer å delta i anbudskonkurransen på Veipakke Harstad.

På bildet ser vi Helle, Aurora, Magne Ivar og inspektør Tarzan.

Sånn så det ut i vår.

Jordkjelleren - datidens kjøleskap

Dette her, folkens; er et kjøleskap. Et gammelt et. Lenge før Elektrolux og Gorenje var påtenkt, ble jordkjelleren brukt for at holdbarheten på mat, grønnsaker og alt spiselig skulle tøyes lengst mulig. Det var betydelig knagrere tider den gang, og matkastingen lå på et lavt nivå, sammenlignet med i dag. Derfor var også jordkjelleren av stor verdi.

Hvis vi skal driste oss til en definisjon, er en jordkjeller en kjeller med et gulv som danner en direkte kontakt med jordsmonnet. Dette fører til at jordas fuktighet og temperatur stabiliserer klimaet i rommet, slik at den er kjølig om sommeren og frostfri om vinteren.

Et hvert Gammelhus med respekt for seg selv, har en jordkjeller. Nå skal ikke vi skryte uhemmet av å ha brukt vår noe særlig, men fin er den. Ja, vakker - på sin måte. Vi er sågar så ubeskjeden at vi drister oss til å si et smykke. Og vi vet at den fungerer som den skal. Det kan tante Hildur og onkel Kristian skrive under på.

I våre dager har jordkjellere på en måte fått sin renessanse. Vi ser blant annet at utgaver i glassfiber har kommet på markedet, klar til å graves inn terrenget. Og har du planer om å lage en, kan du klikke her for noen nyttige tips.

For vår del vil nok bruken være beskjeden i fremtiden også, selv om vi har sådd noen gulrøtter og sysler med planer om et par rader med poteter. Men jordkjelleren er en historie vel verdt å ta vare på. Det lover vi også å gjøre. For vår egen del - og i respekt for dem som aldri fikk stifte bekjentskap med det moderne kjøleskapet. 

Her kan du se flere bilder av jordkjellere og ulike typer løsninger.

Skal hytteliv være et luksusliv?

Svaret er innlysende: Ja, selvfølgelig!

Men hva er egentlig luksus? For mange er det synonymt med tre-fire baderom med boblebad, badstu og to-tre vasker (med fossefall må vite) per person i husholdningen. Mye tyder også på at stadig flere adopterer denne definisjonen av luksus på hytta.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det i skrivende stund ca. 420.000 såkalte fritidsbygninger i kongeriket Norge, og en stadig større andel av disse faller inn under luksussegmentet. Det å investere fra et par-tre til et tiltalls millioner i en fritidsbolig er slett ikke uvanlig i dag. (Her kan du se bilder som illustrerer hva jeg snakker om).

Men luksus kan også være av det åndelige slaget. I en hektisk hverdag er det rett ut sagt luksus å kunne søke tilflukt til et sted der tankene penses inn på helt andre spor enn pc, jobb og en ekstremt masete mobiltelefon."Finnes da itj nå likar da", som Hans Rotmo så treffende sier det i "Fire, fine lenestola". 

Gammelhuset er ikke verdt mange millioner kroner. Ei heller har det tre baderom med badstu og servanter med fossefall. Men det har sjel. Det forteller en historie om levd liv. Det er også luksus!