Ett år på forskudd

Årets store prosjekt på Gammelhuset var nytt tak. Derfor ble alt annet satt litt på vent. Platter skulle i alle fall få vente til neste år. Men tidenes beste sommer her nordpå har bydd på  muligheter - og arbeidslyst. Og med god hjelp fra pappa og svigerfar fremskyndet vi blant annet plattingen foran den ene uteboden. Den er til god hjelp når Auroras crossmotorsykkel skal inn og ut.

Vanligvis støyper jeg søyler når jeg bygger plattinger, men denne ble satt på jordspyd, rett og slett fordi den sandholdige grunnen ikke byr på de store bevegelser når telen herjer som verst.

Tidligere har jeg gått for terassebord på 21 mm når jeg har bygd plattinger. Det kommer aldri til å gjenta seg. I likhet med de fleste andre, ifølge min dyktige svoger Magne Ivar hos byggvareleverandør Neumann Bygg i Harstad, går også jeg for 28 mm dekke. Det er MYE stødigere, og prisforskjellen er minimal.

Nå venter fase to. Også den er planlagt til neste år, men you never know. Kanskje blir også den skjøvet fram i tid. For det er som Rudolf Blodstrupmoen så treffende sier det: Time vill sjåv.

Forandring fryder!

Etter mange år føler vi at vi endelig kan kvittere ut den ene siden på huset etter at vi sist helg fikk laget stengsel foran krypkjelleren. Men pinadø har det vært mange timers arbeid. Skifting av syll, riving av vegg, etterisolering, nytt inngangsparti, nytt vindu, maling, nytt tak.... puh. You name it!

 - Hadde vi overtatt i dag, hadde vi meid ned og bygd nytt, bruker min kjære kone å si. Ja, jeg sier det jeg også, men jeg føler meg likevel ikke sikker på at det hadde blitt utfallet. Men uansett: For mange år siden kom vil til et  point of no return. Det var for sent å snu. Altfor sent. Og med det resultatet vi har fått i dag, kan vi kanskje prise oss lykkelig over at det ble slik. Ja, vi er stolt av det vi har fått til.

Mannen som ville bygge et "slott", men endte opp med en grind

Jeg hadde planer. Store planer. Om et utbygg foran krypkjellernedgangen på gammelhuset. Det skulle bli en slutt på å åle seg gjennom gress, dritt og fandens oldemor for å komme ned i kjelleren og koble til og fra vannpumpen som står der.
- Den drittjobben skal bror få når vi en gang overtar, lød det fra husets barnemunn. Det sier ikke så rent lite om arbeidsoppgaven som vil forsvinne når vi i 2016 borer etter vann.

- Du skal vel ikke bygge et slott, innvendte min kjære fru da jeg begynte å legge ut om planene.
- Jatjanei. Ikke noe slott akkurat. Men litt må det da være... Om ikke ståhøyde, så i alle fall noe med tak og vegger, prøvde jeg meg. Men sjanseløst. Når fruen rotter seg sammen med sin svigerfar, så var slaget i grunnen tapt. Game over. Do not insert coin. Ikke legg på ny mynt.  Det er uansett et tapsprosjekt. Men i det minste ble det en platt på bakken, slik at jeg slipper å åle meg gjennom vått gress for å komme inn.

Så ble dette altså historien om byggverket som endte opp som en svært enkel grind-konstruksjon. Grind fordi det er viktig med lufting under huset.
Og når sant skal sies, er jo det enkle ofte det beste. I alle fall i dette tilfellet.

Et trist syn

Som tidligere skihopper, er dette et vemodig syn: Gamle hoppbakker som må gi seg ende over for tidens aggressive og sylskarpe tann. En gang var de et samlingspunkt i bygda. Samlingspunkt for sportslig utfoldelse, skilek og ikke minst for sosialt samvær. Men det var den gang. Inntil også skihopping ble innhentet av spissing, sentralisering, effektivititet og Gud vet hva.

Da jeg var aktiv, fra 1977 og et drøyt tiår framover i tid, var det hoppbakker i hver en bygd, og hver helg var det hopprenn i et utall av bakker som nå er borte, eller i beste fall gjenvokst. Og når vi skulle trene, måtte vi først preparere bakker dersom det hadde vært snøfall.

Men så kom altså det jeg kaller effektiviseringen, uten at jeg mener det er udelt positivt. Sporstslig sett var det et pre at vi fikk én eller to bakker som var preparert til en hver tid og plastbelagt - med tilløp av porselen - sommerstid. Og vi slapp å gå trapper. Det ble skitrekk, må vite. I stedet for fire hopp på en kveldsøkt, kunne vi derfor få 16-20. Det sier seg selv at man ble en bedre skihopper.

Men det skjedde noe med mangfoldet. Vi hadde ikke vondt av å tråkke bakker. Jeg har bare gode minner. De gode samtalene oss gutter - og en og annen jente - imellom. Konkurransetenkingen hadde friminutt, for på denne arenaen var vi alle like gode.
Dessuten var noe med det å konkurrere i forskjellige bakker som alle hadde sine særegenheter.
Jeg tør påstå at hoppsporten har blitt mye fattigere når et utall av bakker er redusert til bare noen få. Jeg forstår at det er blitt slik, og i et sportslig perspektiv er det definitivt fornuftig når valutaen er gull, heder og ære. Men likevel synes jeg det er - trist.

Dette bildet er av Boltsåbakken i Skånland. En flott hoppbakke som nå er i terminal fase. Dessverre.

Nostalgi på to hjul

Hva i huleste skal man med en gammel damesykkel? Spør du?
Jo, deg skal jeg fortelle deg: Er man betydelig mer enn gjennomsnittet sykkelinteressert, så er det også kult med noen gæmliser i samlingen. For å ta vare på historien, liksom. Som denne Vello damesykkelen som min bedre halvdel kjøpte for noen ytterst få hundrelapper. Vello? Jamen, det er jo ingen DBS, tenker du. Jo, det er nettopp det det er. Sykkelen er produsert på Øglænd-fabrikken i Sandnes, og er en Den Beste Sykkel så god som alle andre som rullet ut fra denne fabrikken i perioden 1892 til 1989, da fabrikken ble solgt til svenskene.Vello ble navnet på DBS-sykler som ble solgt gjennom samvirkelagene. Så sånn er det med den saken.

Etter litt detektivarbeid, og med god hjelp fra en utmerket nettside denrustneeike.no, fant vi ut at sykkelen er produsert i det Herrens år 1963, og at det er fullt ut mulig å få kjøpt orginaldeler til den den dag i dag. Og det kan jo bli nødvendig, selv om den er i rimelig god stand som det er.

Gamle sykler vekker minner. Minner om min første DBS kombisykkel som rett og slett var livsfarlig i hastigheter over 25 kilometer i timen. Sykkelen som jeg tryna kraftig på - til naboens store forlystelse. Og ikke minst kommer minnene om min første Apache-sykkel som jeg betalte 250 kroner for i 1979. Hadde du Apache med tre balleknusegir på stanga - og speedometer, ja da var du gutten i gata! Den sykkelen skulle jeg gjerne hatt igjen. Og jeg er på konstant leting. Vær du trygg. Og skulle du ha ett eksemplar? Ikke nøl med å ta kontakt.