Om tro, tvil og kollekt

Illustrasjonsfoto

Dagens søndagstur gikk til Kanebogen kirke. Vår kjære Aurora er konfirmant, og noen gudstjenester må hun møte opp på. Så klart er vi med på dette åsså.

Men har du prøvd å sætte ræ..... unnskyld rompa, ned på den kalde stolen i kirka. Sætte dæ ned, med salmeboka i hånda, se rundt på alle menneskene dær, og kjenne roen komme. Det e egentlig ganske avslappanes, du kan ikkje, og skal ikke gjøre noe, bare sitte dær, og la blikket vandre rundt.

Gudstjenesten starter, tre små barn skal døpes. Det e ganske flott å se på de stolte foreldrene, og deres familie og få være med på den flotte dåpsseremonien.

Og så er det prekenen til prest Hans Jørgen. Han er flink til å fortelle, og sette ord på ting, og forklare. I dag handlet prekenen om at vi ikkje kan få i pose og sekk. Skal vi ha nåkka, må vi også gi avkall på nokka anna. Sei vi ja til nokka, må vi nødvendigvis si nei til nåkka anna. Man kan være enig eller uenig når han setter dette inn i en kristen konstekst, men det gir uansett rom for refleksjoner. Kristen tro eller tanker om det mer hværdagslige. Uansett; han e flink!

Men dagens store, e takkoffer. Før vi dro heimefra var spørsmålet: Helle har du pænger, æ har ikkje. Jo da, æ meinte jo det, at æ hadde det.... Men så kjæm bøssa, og du prøve fortvilt å leite fræm det du har av pænga..... Fylle handa, med det som æ som sagt trur e pænga..... Og når æ tælle opp, så e et fanken mæ handlevognmynta det æ har mæst av.

Min kjære sa bærre: Næste gong ordne æ det dærre dær!

En fin søndag te alle, hilsen Helle Synnøve

Boltåsbakken anno 1992

Som tidligere skihopper og med fritidshus på Steinjorda, har jeg fattet interesse for den nedlagte hoppbakken i Boltåsen. Derfor er jeg i gang med å skrive en artikkel om en bakke som fikk et altfor kort liv. Kunnskapen om, og kjennskapen til bakken er åpenbart svært begrenset, og vi snakker her om en historie som allerede er mange kapittel inn i glemmeboken. Jeg tenker det er ille hvis så skjer, og jeg skal gjøre mitt for at historien lever lenge etter at stillas og dommerbu er oppspist av tidens tann. Jeg har allerede funnet mye informasjon, deriblant dette bildet som jeg fant i Harstad Tidendes rikholdige arkiv. Det er tatt i 1992 og viser Boltåsbakken slik den fremsto i sin velmakt.

Akk og ve

Så bar det bare å få det gjort, da. Starte motorøksa og partere bjørkestrangene som har stått oppreist et stykke tid. Og vi rakk det, før de slo rot på nytt.

Ikke for det. Vedarbeid er kos det. Det vekker minner fra barndommen da hele familien var i sving for å sikre vinterveden på hytta. Med hjelp av bogesag, en hjemmesnekret skikjelke ble veden slept hjem og reist opp mot et tre. Og der fikk den stå i påvente av at vår og sommer sørget for optimale forhold for øksesvinging.

Det sies at veden varmer mange ganger. Jeg har sett at noen er oppe i 11. Det skal ikke vi skryte på oss. Ikke denne gangen. Strangene ble saget og kvistet av andre, som en slags kompensasjon for at Skånland kommune var nær ved å ødelegge Mors hyttetomt til evig tid. Til alt hell oppdaget vi hva som var i ferd med å skje, og et krasst brev med trussel om advokat gjorde susen.

Ikke ble vi varme i trøya av å frakte strangene heller. Det sørget Magne Ivar for. Så ved en fintelling finner vi ut at denne veden vil varme fire ganger.
1. Når den i kveld ble kuttet opp.
2. Når den klyes, på godt gammeldags vis.
3. Når den stables.
4. Når den legges i ovnen.

Så til slutt en historie om da Pekka skulle bytte ut tigersvansen med motorsag. Etter en uke kom han tilbake til motorsagforhandleren og klaget sin nød. Med tigersvansen klarte han 30 trær i timen, men med motorsaga maktet han bare 25 trær i timen. Dette skjønte han lite av, da han var blitt lovt at han i alle fall skulle sage det dobbelte. Dette skjønte ikke forhandleren heller, som tok saga, dro i snora og fyrte den i gang. Det er da Pekka gjør store øyne. Ser på forhandleren og spør: Hva faan. Brommar den også!

Sykling e flott, det åsså!

Vi sees stadig med sykler og sykkelstativ.

Denna karen møtte vi under søndagens sykkeltur.

Flott på Hemmestad, både inne og ute.

Kveøybrua. Utrolig flott å sykle over.

Æ synest at det e flott å gå i fjellet, å æ har bestandig gått masse. Dessverre e det slik at æ går mindre nu enn tidligere (sia æ har en fot som slår sæ vrang).

Æ kan huske snille, gode bestemor Susanne, ho va en stor sykkelentusiast, ho hadde ikkje bil, men ho heiv sæ fort på sykkelen, og ho kom langt, te Liland ætter medisin, når ho skulle te Breistrand for å handle, med en stor kasse på bærern, te samling på Fjelldal. Ei virkelig spræk dama va ho bestemor. Så kanskje e det slik at æ e blitt inspirert av ho.

Men nu vil æ fortelle om noen av de flotte sykkelturan vi har hatt. Vi hæng titt å ofte syklan bak på bilen, kjøre avgårde, parkere bilen, og hiv oss på syklan. Det e så flott, og så så langt som du kjæm avgårde på kort tid.

Har du sykla fra Tjeldsundbrua og utover mot Tovika, og videre utover og innover? Utrolig fint. Vi har med engangsgrill og raste i fjæra. Det e så mange flotte plassa der utover. Har du sykla over Kveøybrua, og utover på vakre Kveæya? Har du sykla nedover Liland, og videre utover mot Evenesvika? Har du sykla på Fjelldal og mot Ramsund? Har du sykla fra Kasfjord, forbi vakre Nupen, bortover mot Bremnes (en tur som vi dessverre måtte gjøre vendereis på ganske fort på grunn av regnvær). Har du sykla i fra Stangnes, igjennom vakre Kilbotn og videre til Gressholman? Har du sykla fra Åsegarden, te innerst inne i Sørlia? Ja, sånn kan æ fortsette. Det flotte med sykling e at du kjæm nær naturen og opplever den på en helt anna måte enn når du for eksempel ferdes i bil. Fjellturer er flott, men sykkel er en minst like flott opplevelse - kvær på sin måte.

Ti på topp er et helt fantastisk tilbud. For opplevelsa og folkehelse. Padlerne har sin "Ti på skjæret", og som sykkelentusiast ønsker æ mæg også en sykkelversjon. "Del veien" oppfordrer Statens vegvesen. Det synes æ er et godt slagord, og med gjensidig respekt kan syklister og bilister bokstavelig talt leve og kjøre side om side.

Hilsen sykkelentusiast Helle

Slåtta på Gammelhuset

"Du ska itte trø i graset", heter det i diktet av Einar Skjæraasen. Det tar vi på alvor - og har i stedet fått oss raider.

Helle tester ut Gammelhusets siste anskaffelse

Vi var nemlig så heldige å få kjøpe den gamle raideren til tante Hildur og onkel Kristian, og lørdag 23. juli fikk vi testet den ut for første gang. Leketøy, javel. Men etter hvert som årene har gått, har vi utvidet plenarealet såpass mye at vi faktisk kan forsvare å ha en slik doning i vårt eie. 

Det er vakkert og frodig på Steinjorda, hvilket også har sin pris. Det er så du kan høre gresset vokse, og skulle man ta Skjæraasen hundre prosent på alvor, ville verden vokst igjen. Så takk og pris for at Henrik tar firehjuling og beitepusser i bruk. Lørdag gjorde han en storjobb og

Henrik på firehjuling med beitepusser på slep. En genial oppfinnelse!

sørget for at det ble luftig og flott rundt gammel-
huset. 

Så får du ha oss unnskyldt, herr Skjær-
aasen. Ja, "Mållaust liv har og e mening", men ikke alle "Spede spira lyt få stå. Det er her idealisme dessverre kræsjer med realisme.

Vi maler hvitt

Med skattefuter i nær familie, har vi ikke noe valg. Vi maler hvitt.

 

Nå har vi utsatt det lenge nok, så i dag var det ingen bønn. Bodene på gammelhuset måtte males. Ja, de måtte males, for den ene strøket med grunning var sterkt preget av tidens tann. I et vær som utviklet seg til å bli sol fra nesten skyfri himmel, tok vi kostene i hånd, min frue og jeg. Og vips! Etter noen timer kunne vi kvittere ut to hvitmalte boder, en lekestue og litt bordkledning der malingen hadde flasset av. Jaggu ble det ikke to nye vindskier på den eldste boden også.
Vi er med andre ord godt fornøyd med dagens dont.

En rundreise i opplevelser

Vi har vært på operataket mange ganger før, men det er en opplevelse hver gang.

Utenfor slottet i Stockholm. Men knugen så vi ikke.

Vi liker alle å lese bøker. Derfor tok vi oss en lang lesepause på en flytebrygge like utenfor slottet i Stockholm. Veldig vakkert der.

På historisk grunn utenfor Brandenburger Tor, på østtysk side. En opplevelse i seg selv.

Takket være Norwegian fikk ikke denne karen oppleve stort av Berlin. Den ankom til hotellet bare én timf før vi forlot Tyskland.

Tog er en behagelig transportform.

Bunadsprøving: Aurora sin bunad er i skarp rute. Årets ferietur inneholdt også en tur til Inderøy for å ta mål.

Vi har vært på rundreise, Harstad, Oslo, Stockholm, Berlin, Steinkjer, og Harstad igjen i morra. Joda, æ har fått spørsmålet, at du tør.... Heilt ærlig, æ e jo litt redd av mæ, men æ like jo å oppleve ting, se nye plassa, og når æ kjæm heim, vette at æ har vært dær og sett.

Oslo: Pessregn, springing mellom rægnadråpan, besøk på Tøyen for å hilse på familie, og bli kjent med to nye familiemedlemma, Kine, og søte, lille Lillebil, middag med gode og flotte Eli, sola som dokker opp, sightseeing, Operataket, Karl Johan, innpåslitne tiggerdamer, og tog te Stockholm te slutt.

Stockholm: Sightseeing, shopping i Drottningensgate, sommerquiz, avslapning i sola, Gamla Stan, og andre kjente bygninger, flyforsinkelsa.

Berlin: Flyforsinkelser på Arlanda, som gjør at det blir litt kaos på Berlin-Schonefeld lufthavn, da en sirlig pakka, liten rosa koffert ikke kommer, lite behjelpelige flyplassansatte, litt sur taxisjåfør, suite på Hotell Pullmann (ganske overraskanes, ja, hotell som vi virkelig kan anbefale), bortkommen koffert som fører til en del telefonering og etterlysninger, shopping på Kürfurstendamm (Aurora mangler jo klær), gale fotballtyskera, sightseeing, Brandenburger Tor, palasset te Angela Merkel (kan egentlig ikkje være ei så værst dame, førr ho bor ikkje dær, syntes vel at det var førr storslått), bassengbading, agurksuppe, værdens største burger, og slitne føtter (utrulig kor masse man får sett når man bruker beina, og har en god kartleser), og masse, masse meir.
Værnes: Ja da e vi næsten heime!

Steinkjer: Vi toge, avslappanes, flørting (en søt steinkjærværing flørter med fjorttisen vår), farmors gode gryterett, sol, Den gyldne omvei, Inderøya, bunadmåling (stakken te neste års konfirmant er færdig brodert, sjalet e knytt, det e tatt mål te skjorte, vest og cape, sølvet e kjøpt, flinke farmor syr blå Nord-Trønder-bunad te Aurora, og med tilhørighet te Trøndelag, så synest æ virkelig at det e artig at Aurora skal ha denne bunaden og at det e hænnes farmor som egenhendig ordne den te ho), båttur te Skjelvågen, solbrente kroppa, litt skogrydding, trappespringing i liten hoppbakke, plankekonkurranse, og gull og bronse te Ingebrigtsen-guttan, fiksing av datautstyr, og farfar som fotograferer som før.

Men vi har sett og opplevd masse, masse meir enn dettan.

Og i morra reiser vi heim, te gullongen vår, og te Kim og Hilde, vi gler oss te å se dæm, og så gler vi oss te å være på Gammelhuset vårt, dær skal vi på tur i lag med Henrik, kleppe gress, og styre videre på prosjektene våre, så fær du forbi, kom gjerne innom, vi blir litt dær og litt heime resten av ferien, men te høsten, te høsten ja da er det London på oss tre. Skræmmanes og spennanes, og i lag med koselige reisekompisa.

Hilsen Helle Synnøve Øverland

Fotoshoot på Gammelhuset

Gammelhuset kan brukes til så mangt. Også som arena for en fotoshoot, slik som i dag. I et vakkert vær, som når sant skal sies så vakrere ut enn det egentlig var, poserte Aurora i sommerkjolen. Mange gode bilder ble det. Ikke så rart, med en sånn modell - og fotograf.

 

Karlas første tur te Gammelhuset

Det var mer enn én solstråle som traff Gammelhuset den nydelige siste søndagen i mai. Vi var beæret med besøk av snart seks måneder gamle Karla som fikk oppleve vårt lille paradis for aller første gang. Sammen med de flotte foreldrene Hilde og Kim-Rune grillet vi og hadde det så fint som man kan ha det. Nå ber vi Vårherre om flere godværsdager, slik at vi kan få oppleve dette igjen.   

Ny pute, med gammelt motiv

En av Gammelhusets nyere stoler, har fått pyntepute med gammelt motiv.

En slipesteinspute, bursdagsgave i fra en god venninne.

Æ synest at den passet så godt på Gammelhuset,

og i denne stolen, så tusen takk Monika.

Hilsen Helle Synnøve Øverland

Javel, så har vi syndet!

Nå er snart siste rest av trehvitt panel borte i Gammelhusets førsteetasje. Dette er bestemors soverom.

Det sies at man skal holde hviledagen hellig, og at man ikke skal jobbe på røddager. 

Kristi himmelfartsdag, eller Himmelspretten som den også kalles, er en slik dag. Så da får vi bryte sammen og tilstå at vi har syndet. Kan hende også brutt loven.

Men når juryen nå skal tre sammen og diskutere straffeutmålingen, ber vi innstendig om at tiltalte anses på mildeste måte. Det må være en formildende omstendighet at arbeidet foregikk innendørs, fullstendig uten sjenanse for andre. Vi kan også forsikre Skatteetaten om at vi malte hvitt, eller lettere sagt lys antikk.

Og om vi nå skulle bli buret inn, Aurora, Helle og Kjell Rune, så kan vi i alle fall slå oss til ro med at det ikke er mye som gjenstår når vi en gang kommer ut av kasjotten. Det siste rommet nede, bestemors soverom, er nesten ferdig.

Vi får bare be om tilgivelse, og vi lover å holde resten av dagen hellig - kanskje.

Døra på gløtt for nostalgi

Gammelhuset er ikke nytt. Men heller ikke gammelt. Likevel er det rom for nostalgi.

 Som autodidakt stylist har fruen i huset både sans for, og kunnskap om interiør. Det har ikke mannen i huset, som mer er orientert mot entreprenørskapets videverdigheter. Sånn sett utfyller vi hverandre på en svært god måte, må man trygt kunne si.

Og man skal ikke undervurdere betydningen av blomstervasers plassering i forhold til hverandre - eller at duken på bordet skal ligge i 37,2 graders vinkel målt fra bordkanten - eller at taklampen skal utgjøre midpunktet i en diagonal som strekker seg fra fjernsynet til kråskapet. Det er sånn det blir hjemmekoselig av, og koselig skal man ha det på hytta, i Gammelhuset, eller hva man nå måtte kalle sitt fristed for rekreasjon - og tidvis hardt arbeid.

Men tilbake til nostalgi. Den autodidakte stylisten har vært, og er, god på å kombinere gammelt og nytt. Sånn som dette bildet viser. En gammel stol, og fruens første par ski passer perfekt inn i vår "nye" trappeoppgang. Det er dekorativt, samtidig som de har en historie å fortelle. På samme måte som bestefarlua som henger i stua. Men den historien skal vi fortelle en annen gang.

En myte er knust

Har du hørt om MythBusters? Gutta som drar rundt og bekrefter eller avliver myter. De skulle tatt seg en tur til Gammelhuset.

Oppgaven de da skulle fått bryne seg på, er hvorvidt det er en sannhet at den siste listen på et snekkerprosjekt aldri kommer på plass. Jeg har nemlig hørt at det er slik, uten at jeg har erfart noe tilsvarende selv. Jeg forstår rett og slett ikke problemstillingen, for å si det rett ut. Og dersom Jamie Hyneman og Adam Savage skulle ta turen til Boltåsveien 86, ville de garantert sette programrekord i myteknusing. Denne gang myten om den siste listen som aldri får trødd en spiker i seg. For i vår gang, for eksempel, kom den på plass i går. Og det etter bare et halvt års tid.   

Hjelp! Vi er utsatt for våndalisme

VÅNDALISME: Det er fremdeles uklart hvor store verdier som har gått tapt.

Kong Vinter kler av seg. Avslører et nettverk av ganger, så omfattende at metroen  i London bøyer seg i skam. 

På plenen rundt Gammelhuset har jordrottene, eller vånden som den kalles, hatt full fest. Såpass mye liv har det vært, at forrige vinter fortoner seg som et vorspiel i Pinsemenigheten i forhold. Og vi synes det var ille!
Til forrett har de mesket seg med gravet jordbærplante, og til hovedrett har de fått servert mose à la Gammelhuset. I rikt monn. Etter plenen å dømme, har denne retten også stått på dessertmenyen.

REKORD:Trøsten får være at vi har hatt en rekordtidlig våronn.

Etter fjorårets våndalisme fikk vi flere gode råd. Klipp gresset ofte, og klipp det kort ved ørene. Så gjorde vi det. Men det hjalp så forbannet lite. Etter årets ødeleggelser har vi lest oss opp på temaet, og vi er ikke beroliget, for å si det sånn. Sannsynligvis finnes det ingen kur mot jordrottenes herjinger. Kanskje med unntak av å asfaltere og male grønt. Men vi er ikke helt der - ennå.

Arvicola amphibius, som på dansk bærer navnet mosegris, er nemlig en hardfør djevel av en jordrotte. Ikke en gang rottegift biter på denne karen. Rett og slett fordi den gnafser i seg såpass mye sunnkost at det virker som motgift mot det stoffet vi gjerne skulle ha kjørt i den.
Skaff en katt, lyder et annet råd. Nei, ellers takk. Da er vi heller vertsskap for vånden.

Bursdagsdikt

Det e så koselig med bursdag, æ hadde ei flott feiring, to daga te ende.

 Men dette var det beste på dagen.... ja så tåran trilla..... 

Kjære Helle. I over 16 år har du berika mitt liv,
Som eit livsanker, ein ven og omsorgsfull viv.
Javel er du eitt år eldre enn i går. Men du er akkurat som meg.
Sprek og ung til sinns. Alle skulle hatt ei bestemor som deg.

Eg vil takke deg for alle dei gode år. Og ikkje minst for at du held ut,
med ein rotekopp. Og ein som frå tid til anna fyk rundt som ein farande fut.
Vi har delt mykje, du og eg. Glede og sorg har vi møtt på vår veg.
Og saman skal vi framleis gå langt. Heldigvis! Helle; eg elsker deg!


Heldige mæ som e gift med en poet, og som også er en potet!

Hilsen Helle Synnøve

Våronn

 I dag har vi virkelig hatt jobbsøndag.

Våronna hjemme er gjort, utemøbler er kommet på plass.

Og det nye drivhuset vårt er allerede tatt i bruk.

Der har vi sådd purreløk, sukkererter, to sorter chilipepper, reddiker, gressløk, 

persille, agurk, plukksalat, oregano, karse, timian.

Og så selvsagt tomater, fire forskjellige sorter er sådd,

bl.a. en flott russisk sort, som virkelig får god pleie av min kjære.

Nu mangler bl.a. paprika, men den kommer nok snart.

Får bare håpe at det blir varmere i været...

Så er det Gammelhusets tur snart,

gardinan henger nystrøket, ett umalt rom skal bli hvitt,

og ryktene sier at det er masse museganger som venter på oss utendørs.

Bank i bordet, vi fikser vel det åsså!

Hilsen Helle Synnøve
PS: Det blei tid te en flott sykkeltur åsså, Kilbotn rundt!

Om lykke!

Enkelte daga e det bærre sånn at det kjennes 

som om heile værden holder på å ramla i hodet på dæ 

(ja vi har faktisk hatt fleire slike daga i det siste). I dag va en slik dag igjen. 

Æ kjæm te bilen, klar førr å dra heim ætter arbeid. 

Ka skjer, bilen nækte å starte. Fortvilelsen e stor, alle lys blinke, 

og det e snystorm, og av alle daga, så e det altså i dag at æ har skjørt på mæ,
uansett, bilen e dau (sjøl om alle lys fortsatt blinke)!

Æ ringe te min kjære, Fikseren, med stor F. 

Fikseren kjæm, men det e ikkje så lætt som det ser ut, å få start på bilen. 

Æ frys, og Kjell Rune frys og slit. Æ ringe te min kjære sønn, han e i området, 

og kjæm sættanes han åsså. Æ blir bringt heim. 

Heldigvis får guttan mine start på bilen.

Men nu når æ sett her i lenestolen min, så e det slættes ikkje 

dagens store problem som æ tenke mæst på. 

Nei, det e den fine stunden heime, ætter alt bilstyret, med mæ, Aurora og Karla, 

i sofaen, når det lille vidunderet smile te oss, småpludre litt, 

og tar tak i farmors ene finger, mens de andre tre småprate
rundt spisebordet på kjøkkenet. 

Det e virkelig lykke det!

Hilsen Helle Synnøve