På dager som dette er det godt at Gammelhuset ligger et lite stykke unna folkeskikken.
Ellers ville ryktet forlengst ha spredt seg som ild i varmt hvetebrød: De som bor der er steine gal.Det begynte som det alltid gjør. Vi (les Kjell Rune) skulle bare se på noe. Men bare se, altså - på en stein som stakk litt opp av plenen som en annen plenklipperkniv-dødare.
Det forsatte - som det også alltid gjør. Det vokser på seg, og før Gamla og Einball vet ordet av det, har "bare se litt" blitt et anleggsprosjekt som får Harstadpakken til å fremstå som et blomsterbed.
Så står anleggsbasen der da, Med spade, spett i hånden og en totomfire akkurat utenfor rekkevidde.
- Går det bra, spør Gamla når hun reker forbi - vel vitende om hva som er i gjære.
- Ja, da sier jeg. En stein på 150-200 kilo skal bare vippes ut av hullet. Vektstangprinsippet, briljerer jeg og dytter totomfiren ned i hullet. På flasken, som min snekkerbestefar ville sagt. Det knaker godt i trykkimpregnerten.
- Kan du hjelpe meg litt? Jeg kjenner nederlaget bli farlig påtregende i det jeg henter totomfire nummer to. Men jeg har jo bare to hender. Hadde jeg hatt fire hadde jeg selvsagt klart dette alene. Yeah, right!
- Det går aldri. Den er altfor tung. Sier Gamla.
- Neida, dette går fint, sier Gubben - og henter totomfire nummer 3. Før vi sender bud på Einball - med en stemmekraft og intensitet som om det stod om liv.
Så stod vi der vi tre, Gubben, Gamla og Einball med hver vår totomfire. The rest is history. Resten er historie. Bildene taler for seg selv. Godt jobba, Gamla og Einball!
